Navn: Sverre Haugli ![]()
Bosted: Hønefoss Høyde: 1,83 m Vekt: 79 kilo Max puls:193 Max målt O2 opptak: 80 Klubb: Jevnaker IF Skøyter Interesser: Skøyter, jakt, fiske, ski, sykkel, motorsykkel Utdanning: Bachelor i økonomi. Deltidsstudent på master-/siviløkonom studiet Jobb: Arbeider på Økonomihuset i perioder Hovedtrener: Knut Andreas Ramsrud Trener og Coach: Hans Trygve Kristiansen
Jeg startet på skøyter da jeg var 7 år gammel, men de første årene var det bare lek. Mange har spurt meg om jeg startet med skøyter fordi bestefaren drev med det, men det er nok ikke grunnen. Jeg er nemlig oppvokst omkring 500 meter fra skøytestadion på Jevnaker, og det ble derfor naturlig å løpe bort dit og trene i stedet for å reise på annen trening. Inntil jeg var 14 år trente jeg forholdsvis useriøst når det gjaldt skøyter, og jeg drev med fotball og friidrett i tillegg. Da jeg var 12 år var jeg liten av vekst, og kom omtrent aller sist i mitt første landsmesterskap. Jeg trente nok en del timer, men så mer på det som lek enn trening. Men da Jevnaker Skøyter begynte å samarbeide med skøytegruppa i Hønefoss, og Knut Andreas og Kristian Ramsrud kom inn som trenere, ble det straks mer seriøst. Da begynte vi å trene hardere og mer målrettet, og jeg husker at det var tøft å vende seg til all treningen. Vi utviklet ei god treningsgruppe i løpet av et to-tre år, og var en fin gjeng som trente veldig bra. Blant annet var Tor Arve Magnussen og søsteren min Maren med i gruppa, og disse var superseriøse og la listen høyt på trening. Etter hvert begynte resultatene også å komme og de to andre vant det meste de stilte opp på, mens jeg kjempet meg mot toppen i min klasse. Jeg var født i en skikkelig god årgang, og måtte ofte se meg slått av bla. Even Wetten, Mikael Flygind Larsen, Henrik Christiansen, Preben Kristensen og Olav Slinning. Til tross for dette klarte jeg å kjempe til meg noen medaljer i landsmesterskapet, og da jeg var 16 år vant jeg NM gull for junior på 5000 m. Jeg trente bra det kommende året også, men som første års junior fikk jeg sesongen ødelagt av kyssesyke. Jeg ble kraftig angrepet, og var borte fra trening og skøyter i over 6 måneder. På det tidspunktet holdt jeg på å gi meg som skøyteløper og heller satse på utdanning. Heldigvis ble jeg overtalt til å fortsette av Arne Skuterud, og som siste års junior var jeg tilbake i toppen, men måtte stadig tåle sykdomsavbrekk som en konsekvens av kyssesyken. Mitt første år som senior ble tøft, men jeg forbedret stadig tidene mine og fikk sakte men sikkert et bedre immunforsvar. De neste årene som senior gikk derfor bedre og bedre, og i 2005 og 2006 var jeg best av løperne som ikke var på landslaget. Før 2006/07 sesongen ble jeg derfor tatt ut på landslaget, og dette var en veldig lærerik tid. Vi reiste mye og trente bra. Når sesongen kom klarte jeg å nå målene mine, og fikk gå Worldcup, EM og VM. Resultatmessig ble dette en god sesong, selv om jeg ikke forbedret de personlige rekordene mine nevneverdig. Jeg hadde store forventninger til forrige års sesong, men klarte ikke å nå målene mine der. Til tross for 10. pl i EM og 11. pl i VM og noen andre gode løp, fikk jeg ikke den fremgangen jeg hadde håpet på. Vi trener omkring 1 000 timer i året og har omkring 240 reisedøgn, og jeg følte det var nødvendig med en forandring i opplegget for å få ut mitt potensial som skøyteløper.